February 15, 2013

Personlig

Da jeg var yngre sa jeg til alle rundt meg at jeg elsket folk. Jeg gjorde nærmest sport i å skaffe meg nye bekjentskaper på alle stevnene og turene jeg var på. Engasjementet mitt i andre menneskers liv var nærmest til å ta å føle på. Skravla gikk og håndhilsinga gikk i hundre. Jeg var, og er, oppriktig interessert i hva andre mennesker tenkte, og tenker, - og elsket å dele små lyspunkt med andre. Jeg holdt kontakten med flere av de jeg traff, både via sosiale medier og som pennevenn.
Nå, med noen flere år på baken, og en dose mer selvinnsikt, har jeg innsett at det finnes grenser for hvor mange mennesker jeg kan ha i livet mitt. Et år i garden gjorde at vennekvoten sa stopp. Etter førstegangstjenesten er jeg ikke like ivrig på å bli kjent med nye mennesker, jeg lærer heller de vennene jeg allerede har bedre å kjenne. Man kan ikke bli kjent med hele verden - selv om det frister.
Jeg har kommet til et punkt hvor jeg har flere gode, nære venner som jeg føler meg trygg med. Derfor velger jeg å flytte til Oslo også - der jeg allerede har trofaste venner - for jeg har ikke lyst til å skaffe meg ny omgangskrets enda en gang. Klassen jeg ender opp i får naturligvis en plass i varmen. Men først og fremst skal jeg ta vare på de jeg har.

Det er de vennene du føler du kan både gråte og le med, som er de beste.

Foto: meg og tremenningen min i mai i fjor. 


- Hva tenker du; er det best med mange eller få venner?

 PS: Neshornet i høyremargen føler ikke han har nok venner enda.

2 comments:

  1. Vet du, tror vi er ganske like der, du...!

    ReplyDelete
  2. Jeg har heldigvis ikke fylt opp kvoten min, men det er viktig å skille mellom bestevenner, gode venner og bekjente. Skal man vie alle like mye energi, har man ingenting igjen til seg selv.

    ReplyDelete